En måned etter natten til 23.juli..

Til alle mine fine AUFere - jeg er veldig glad i dere!

En måned etter natten til 23.juli strømmer minnene på.

”Noen trenger å gråte. Noen trenger å skrive. Noen trenger å tenke. Noen trenger å snakke. Noen trenger en psykolog. Noen trenger ei hand å holde i. Noen trenger en varm klem. Noen trenger bare at du er der for de... ”

22.JULI 2011

Dagen startet så fint. Jeg og Marianne, valgkampsekretæren vår, våknet tidlig om morgenen (med for lite søvn) på Riddusletta til strålende sol i et altfor varmt fjelltelt. Vi måtte sette oss ved elvekanten for å kjøle oss ned. Husker enda jeg sa til Marianne,  enda godt vi har en rolig ettermiddag der vi kan ta oss en middagshvil.

Vi fikk tilbud om å være med til den nye gangbrua i Kåfjord. Her kan du lese mer om brua - Gangbru. Lite visste vi da om det som skjedde i Oslo. Da vi kom tilbake fra turen og til en plass med dekning, tikket det inn smser og ubesvarte anrop på telefonen min. Regjeringskvartalet er bombet. Et angrep mot regjeringen. Et angrep mot demokratiet. Er det lille landet vårt okkupert? All verdens tanker besøkte meg, og på bilturen tilbake til Riddusletta hørte vi på radio og diskuterte hendelsen.

Riddusletta. En hel gjeng setter seg foran en mac utfor en lavvu. Følger med på oppdateringen fra regjeringskvartalet. Det er det vi har tilgjengelig av informasjonskanal siden vi er på festival. Det går en liten stund.  Jeg er innom twitter og ser noen tweets fra AUF-venner om at det skytes på Utøya. Tenker at det er noen som tuller. Seriøst, det kan da ikke være mulig. Regjeringskvartalet er sprengt, det er ille nok i seg selv. Så tikker det inn en sms med påfølgende telefonsamtale jeg aldri vil glemme fra min lillesøster. ” Ka skjer på Utøya?” Jeg ringer umiddelbart. Hun har hørt at det skytes der. Det ryktes at en er skutt. Jeg har vanskelig for å tro at det er sant, men skjønner det er alvor. Hun ville aldri ha tullet med meg om sånt. Så går jeg til gjengen som ser på nyhetene, sier hva jeg har hørt. De vil først ikke tro meg. Men, de ser på meg at jeg mener alvor.

Vi var mange samlet fra partiet på Riddu Riddu. Vi var spredt, men fikk varslet alle ganske raskt. Vi må samlet oss på en plass. Magefølelsen vår sa at dette var verre enn vi hadde lyst å anta. Troms hadde 40 ungdommer på årets Utøyaleir. Vi må få en oversikt over hvem som er der, var tidlig en prioritet. Likeledes å sende to fra partiet sørover, for å møte ungdommene våre når de kom til Sundvollen.  Selv fikk jeg jobben med å være pårørendekontakt og ta i mot telefoner.

Jeg er glad jeg ikke visste omfanget i det jeg tok første telefon. Interne lister ble laget. Intense og kaotiske timer hvor mange ikke var bekreftet. Vi hadde ikke total oversikt over hvem som var der.  På et tidspunkt var listen umåtelig lang. Jeg hold roen med å tenke på alle de ubesvarte anropene som kom inn mens jeg pratet med andre som sikkert hadde positive opplysninger.  Prøvde å ringe og sende de jeg visste hadde dratt på Utøya i år. Noen fikk jeg aldri svar fra. Det er så uvirkelig og vondt. Mediene meldte om at om lag ti var skutt på Utøya.

 Facebook var nyttig for å få ut informasjon og for å hente informasjon. At jeg i løpet av denne kvelden og natten mot 23.juli begynte å se konturene av hvem vi fortsatt savnet, gjorde meg stresset.  Det var en stemme inni meg som sa at jeg ville miste noen jeg var veldig glad i og veldig stolt av.  Like før midnatt sendte jeg ut smser til mange av de jeg er glad i, om at jeg er glad i de. Kråkesølv og Magnus Eliassen kom senere med en sang som beskriver mine følelser der og da og i ettertid. 

Å snakke med pårørende som savnet sine kjære barn 22.juli og den påfølgende natten, er de tøffeste timene i mitt liv. Mange var mine venner. Noen veldig gode venner. Noen av de beste, kom aldri hjem.

Natten ble lang. Vi var mange som var i sving. Vi satte opp telefonvaktsliste. Litt over tre fikk vi beskjed om at det ville komme en pressekonferanse snart. Den kom. Sjokket var stort for mange. Tallet for drepte på Utøya ble oppjustert til minst 80.  Det gikk et hjertesukk gjennom meg – vi vil aldri få alle våre 40 hjem levende. 80 ungdommer er over 10% av deltakerne.  Ventet på svar på smser jeg hadde skrevet, men tenkte at mange var fri for strøm og mange hadde mistet telefonene sine på flukten.

Prøvde å få noen timer søvn, og duppet av i en times tid. Men uroen i kroppen var for stor til å sove. Stemningen var under trykk. Alvoret snek seg sakte, men sikkert innover oss…

Den siste måneden har vært som en lang reise gjennom tåke. Tunge dager har det vært. Vi fikk en fullstendig savnet-liste. Det var oppturer og nedturer. Sorg og glede side ved side. Minnestunder. Partisamlinger. Organisering. Men, vanskligste av alt, begravelser. Det siste farvel.

Anders, jeg venter fortsatt på svar på smsen jeg sendte deg 22.juli. Jeg ser etter deg hver dag  på facebookchatten. Jeg leser gjennom smser. Jeg leser gjennom de lagrede facebooksamtalene vi har. Jeg gleder meg over alle de fine kommentarene du har skrevet under bilder, på statuser, på veggen min.  Ser på twitter. Minnes ditt engasjement. Jeg venter på at du skal ringe meg, der jeg sier ”Hei det er nattens dronning”, og der du sier ”Hei, det er bare MÆI”.  De lange samtalene våre er savnet om livets mysterier og andre uvesentlige områder. Jeg savner smilet ditt. Varmen din. Klemmene dine. Du var min AUF-gullgutt – en lillebror i AUF jeg ikke får glede meg sammen med igjen. Du var savnet lenge, håpet forsvant med dagene. Det er tatt lang tid å akseptere og forstå at du er borte. Jeg tror ikke jeg forstod det helt før navnet ditt ble lest opp på den nasjonale minnesermonien 21.august. Takk for alt beste Anders.

Simon, jeg vil aldri glemme min siste samtale med deg. Du fortalte om fremtidsplaner. Du snakket om Utøya. Du kommenterte at du ville savne meg på Utøya, siden jeg alltid hadde vært der så lenge du hadde vært med. Det er så trist å tenke på at vi aldri for oppleve Utøya sammen igjen. Aldri ta volley- og fotballpokalen hjem til Troms.

Du var og en av mine AUF-gullgutter. Jeg vet ikke om jeg sa det mange ganger nok hvor stor pris jeg satte på dine oppmuntringer og ros til meg. I fjor høst skulle vi på landsmøte i AUF sammen. Verken du eller jeg var helt fornøyd med havbruksnæringskapitlet. Det måtte vi gjøre noe med. Vi forfattet nye tekster, strøk ord og foreslo. Ditt engasjement var så oppriktig. Jeg savner det. Det vil alltid følge meg.

Gunnar, din reddende engel. Hvem fikk jeg låne pensumsbok hos når jeg ikke hadde de jeg trengte til hjemmeeksamen i statsvitenskap? Hvem fikset flybilletter? Hvem inviterte meg med på fotballtrening på Alfheim? Hvem hadde omsorg for alle? Eller hvem hadde lagde vanskelige quiz på samlingene i AUF? Du hadde så mange gode sider. Glemmer aldri samtalen du og Anders hadde i Bardu 11.juli 2011 da jeg var i Bardu for å få en oppdatering på kommunen. ”Her skal vi sitte en dag og styre.” Dere begge hadde et så stort hjerte for Bardu. Stolthet. Vil alltid huske deg.

Jeg er takknemlig for alle som kom hjem, men er dypt ulykkelig for de som ikke kom med livet i behold. Å forstå er umulig- det er vanskelig å akseptere at så mange er borte. Borte for alltid. Ikke til å tro. 

Dette var starten på den mørkeste perioden av mitt liv, men som har vist mange solglimt og farger underveis.

Siterer Helle Gannestad 

"Når en mann kan forårsake så mye ondt - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen"


Takk for alle klemmer, takk for all omsorg.


Ta vare på hverandre!


- Kristina